Tur til Storhaugen og Rundfjellet, 903 moh. med kontrollert avstigning..

Dagen i dag er 28. April og det regner. Et lite glimt ut av vinduet forteller heller ikke om snarlig lysning..Men pytt, vær er vær og vi er vanntette, og jeg ser over fjorden og hele fjellet  på andre siden.  Heidi drar på jobb så Molly og jeg overlates til oss selv stakkars, så hva bedre kan vi gjøre enn å beære vår vakre natur et besøk. Vi skal ikke være borte lenge, bare rundt 3 timer slik at oppakningen er minimal; kun en magetaske med vann. På vei opp til Øvre Seljeskogen, der turen starter, må vi stoppe på jobben til Heidi, skiene ligger nemlig den bilen. Vel framme og klar til start aner det meg at noe mangler, hva kan vel det være? Noe har nok dette surrehuet glemt, og riktignok; skifellene! En halvtime senere er vi tilbake og klar til start.
Vi lusker oss opp gjennom skogen, på snødekt skogsvei. Underveis går regn over til snø, men vinden er enn så lenge fraværende. Ved siste hytte, tett på tregrensen fins en postkasse hvor man kan skrive navnet sitt som bevis på sin tur, denne går vi strakt forbi. Nå viser det seg at sommerruta jeg gikk sist sommer ikke er mulig å gå på vinteren så vi må gå lengre inn i dalen for komme videre opp på fjellet. Nå øker det på med både vind og snø, sikten blir betraktelig dårligere. Jeg speider opp i lia for å finne en passasje opp, men alt jeg ser er hvitt. Så ser jeg noen bergnabber og litt av konturene i terrenget,  jeg bestemmer meg for å gå opp. Over henger det også skavler, skavler jeg ikke frykter vil løsne, men velger likevel å ikke gå rett under.  Vel oppe av dalen flater fjellet noe ut og jeg vet fra sist tur at det er ingen bratte partier videre, men det som nå kommer får meg til å vurdere turen videre. Jeg fortsetter litt til, men ser ingenting, alt er hvitt, har ingen referansepunkter å forholde meg til. Så da, slik jeg er utstyrt uten annet enn vann på en taske, er det bare å vende tærne i retning hjem. Jeg er nok en introvert person, men å si at jeg tar men selv nevneverdig høytidelig er nok en stor overdrivelse, at jeg derimot alltid er mitt ansvar bevist, om jeg er alene eller med ansvar for andre, det vil nok være mer riktig å si. Som jeg sier; "tar du livet og deg selv særs høytidelig går du deg fort vill i alvoret"! Jeg elsker det ekstreme med fjellet, både stupbratte fjellsider som krever klatrrutstyr og vær som dette, men uten utstyret som ivaretar sikkerheten, da holder jeg meg på forsvarlig avstand.Nederlag eller ei, stolt vender vi nesen hjem igjen og vet at der kommer flere anledninger for tur til malmbruddene fra tidlig 1900-tall på Storhaugen.

Legger ved noen bilder.

Marvid